torsdag 14. september 2017

Norsk arv - Historiske tapeter


Interiørarkitekt Torill Sogn Haug, har siden 2003 drevet TSH Interiørdesign på Dokka i Oppland.
I 2011 tok hun over den historiske virksomheten Norsk Arv.
Dette er en kulturhistorisk tapetkolleksjon i limtrykk, trykket på miljøvennlig papir.
Maskinen de trykkes på er fra 1890. Tapetene er godkjent og anbefalt av Riksantikvaren.















Jeg traff Torill på et kurs arrangert av NCS Colour Senter i Oslo, der jeg underviste i fargepsykologi.

Jeg ble interessert i hennes vakre tapeter, og hun ble interessert i fargepsykologien.
Selvsagt måtte jeg lage et blogginnlegg om disse vakre tapetene














Torill skrev følgende til meg, som hun sa var viktig: Når man jobber med kulturhistoriske farger og bygningsvern, må man tenke på tidsriktig mønster og farger, som er knyttet til husets stil. Det er første bud. Man kan synse litt om hva man ønsker i noen tilfeller, men stort sett snakker man om tilbakeføring, og da må vi finne riktige design til husets stil.
Det er i hvert fall en ting som er sikkert når man jobber med dette, man ser at de brukte mye mer farger og mønster før enn de gjør i dag, hvor alt har vært hvitt, grått eller beige i lang tid.











Gamle funn av tapeter blir tidfestet og analysert av Jon Brænne. Han har i alle år arbeidet for NIKU - Norsk institutt for kulturminneforskning. Deretter kan prosessen med å produsere tapetene på nytt, med gamle metoder og gammel maskin, begynne.














Kolleksjonen består av 14 design i 28 forskjellige fargekombinasjoner, med et spenn fra 1780 og frem til 1945.















Som skrevet og sagt mange ganger før, elsker jeg gamle ting. Og det å ta vare på vår kultur på denne måten er prisverdig.
Dessuten er tapetene virkelig vakre!

Skal du pusse opp eller restaurere gamle hus, ta kontakt med Torill Sogn Haug på Dokka. Mobil: 905 96  405 eller: torill@tsh-interior.no. 
Du finner henne også på Facebook: TSH interiørdesign/Norsk Arv as.


Vil du også lære mer om farger? NCS Colour Senter i Oslo, har satt opp det samme kurset som Torill deltok på - den 17. oktober i år. Det er et dagskurs, og du finner mer info på 
Facebooksiden til NCS - Colour Senter.
Hilsen fra Tove.


søndag 10. september 2017

Sikkilsdalen og Murudalen.
Ta en titt på de to foregående innleggene.


Nå har vi lagt Espedalen bak oss, og er allerede inne i Sikkilsdalen.
Det er dessverre overskyet og tåke, men vi kan likevel se at det er vakkert her.
Men du verden så øde. Tror bare vi kan telle hyttene vi ser på en hånd, og vi fikk senere vite at hele området er fredet. Det eies av Staten. Så det er ikke lov med hyttebygging her inne.











Men her er det mange hester, både føll og fullvoksne hester.


Veien ender ved Sikkilsdalsseter.
Og på skiltet like innenfor gjerdet kan vi lese hvorfor vi så mange hester.
Som du kan se på skiltet under, er Sikkilsdalsseter både en hesteavlsseter og turisthytte.
De fleste vet kanskje at Prinsehytta til kongefamilien ligger ca 200 meter innenfor Sikkilsdalsseter, og de er ofte der i påsken.


På plakaten står det at det er flere overnattingshytter, låve, stall, redskapshus, vedhus og gjeterhytte på området. De ligger bakenfor huset du ser under, som antagelig er den gamle helårsboligen. Men det er jeg ikke helt sikker på.



Et vakkert, gammelt hus er det. Og du ser litt av fjellet bak.
Den dyp røde fargen mot det grønne er så flott!
Jeg forstår godt at hele stedet er merket Norsk Kulturarv.
.














Vi bestemmer oss for å gå inn og ta en kaffe og vaffel før vi kjører videre. Et vakkert inngangsparti, som du ser, og det er ikke mindre pent inne. Og vaflene smakte deilig!






En stor, flott spisestue rett innenfor inngangspartiet, og en del av "forstuen".

Videre går vi inn i salongen som er kjempekoselig.


Jeg vet ikke om du som leser her er glad i gamle ting.
Jeg elsker det, og har også mange slike saker hjemme.
Vi har samlet  i gjennom mange år.
Men et så flott skap som det du ser til venstre har vi ikke.

Å komme fra Strand Fjellstue i Espedalen, der de hadde mye vakkert - og så komme hit - gjorde denne turen nesten til et museumsbesøk.

Når vi ser skiltet ute på veggen, er det fristende å bli over og gå en fjelltur, men det får vi ha til gode. Vi skal tilbake til fjellhytta i Ringebu.


Vi drar derfor tilbake fra Sikkilsdalsseter. Sikkilsdalsvatnet tror jeg ligger oppe ved Sikkilsdalsseter, men vannet du ser under er antagelig St. Åkrevatnet. Synd, men tåka ligger fortsatt.


Litt lenger ned i dalen, svinger vi av til venstre, og opp Murudalen. Veldig vakkert.
Vi ser også en liten tamreinstamme som løper forbi nede i skogen, men bildene gjennom bilruta ble dessverre ikke bra.





Men så kom vi til Tolstadseter, og der måtte jeg ut av bilen for å se nærmere på denne utrolige seteren. Jeg tror det var 12-14 hus på seteren, og en flokk kuer gikk nede på jordet, så her var det tydeligvis seterdrift.
Kan ikke legge inn alle bildene, men dere forstår at dette var en unik seter. Herlig med hesjer med høy - jeg er lei disse høy-ballene som ligger på alle jorder.
Her skulle jeg gjerne vært budeie en sommer, jeg kan nemlig melke! Det var ille å reise herfra! Er det ikke flott?!

Ikke langt derfra var det på andre siden av veien, opp mot Refjella, (høyeste topp er på 1689 meter), en stor, flott fjellgard.




Dessverre fant vi ikke navnet på den, men den så ut til å bli drevet, og at noen bodde der. 
Det var ingen seter, men en gård. Her er det vilt, som du ser. Jeg tror det nærmeste fjellet her er Langvasshø, som er 1453 m.o.h. 

Jeg anbefaler alle denne flotte turen, som vi begge tenker tilbake på med glede.
Hvis noen vil ta den, vil jeg si at vi fulgte veien herfra ned til Leirflaten, og tok vei 257 ned til Sjoa og videre nedover Gudbrandsdalen til Ringebu.
For et vakkert land vi har!
Hvis noen tenker - "skal ikke denne bloggen handle om farger? - vil jeg svare.
"Fargene er naturens sterkeste signalsystem, ingen farger i naturen er tilfeldige. Det gjelder bestøvning av blomster, hvordan dyr finner sin make, hvorfor bladene blir så fargerike om høsten etc. Hvor mange ulike grønn-toner tror du det er i mine bilder?
Du finner mer om dette i tidligere blogginnlegg. Det er bare å skrive søkeord til høyre i bloggen, eller spør meg i en kommentar, eller ta kontakt.



Denne store steinen dekket med rød mose lå ved veikanten. Flott - ikke sant?!
Hilsen fra Tove.


onsdag 6. september 2017

Vakker natur - Espedalen og Sikkilsdalen.

Etter en deilig frokost neste morgen, sjekket ut fra hyggelige Strand Fjellstue og kjørte vi videre oppover Espedalen. Vi hadde fått tips om to steder vi måtte se.


Når du hører anbefalingen "du må dra til Helvete!", høres ikke det videre hyggelig ut, men vi fulgte anbefalingen. Helvete lå bare noen minutters kjøring fra Strand, og det var jettegrytene her vi skulle se. De er regnet som Nord-Europas største.

















Da var det bare å starte klatreturen ned. Bratt var det, men de fleste stedene gikk det greit. Men du skal ikke ha store problemer med ben og armer for å begi deg ned i dypet av Helvete. Men det var en slags sti helt ned til bunnen.











Jeg gikk helt ned og inn i "gryta". Utrolig å se hva som kan skje av forandringer i naturen, når en elv tar nye veier!


Som du ser var det ikke helt enkelt alle steder. For en del var det en utfordring å komme seg opp igjen.


Håper du klarer å lese teksten på denne plakaten. Da får du vite litt mer om jettegrytene og Helvete.
Noe av det som står i den første bolken vil jeg gjengi: 
Disse spesielle formasjonene kan spores tilbake til siste istid, nærmere bestemt isavsmeltings-perioden for ca. 10 000 år siden.
I løpet av vel 1 000 år smelta den over 1 000 meter tjukke innlandsisen som lå over Østlandet.


Her er vi nesten oppe igjen, på baksiden av inngangspartiet. Her er det blant annet en kafè.
Men vi ville videre - og hva passet vel bedre enn å dra til en kirke etter et besøk i Helvete?!
















Heller ikke hit til Espedalen fjellkirke var det mange minutter å kjøre.
En trekirke bygd i "naustform", som ligger vakkert til på Verksodden, på en gress-slette mellom høye trær, og med Espedalsvannet nedenfor. Den sto ferdig i 1974, har 130 sitteplasser, og den ble bygget med stor innsats fra espedølene. Kirken var ikke åpen, så vi kom dessverre ikke inn.

Men det er noe helt usedvanlig knyttet opp mot denne kirken. Nemlig en liten, rund øy ute i vannet, som er en vigslet gravplass. Det er bygget en pålebro ut dit, og selvsagt spaserte vi over.















På skiltet ved porten på den andre siden av broen, sto informasjonen du ser under.
Gravholmen ble vigslet på midten av 1800-tallet, i løpet av de første årene det var gruvedrift i Espedalen.



Vi spaserte videre på stien som førte rund øya, og som etterhvert svingte av og fortsatte over toppen.
Blått vann, blå himmel, grønne vekster og flotte grønne trær. Kan det bli vakrere?!













For et fredfullt, nydelig sted! Et helt fantastisk sted å bli stedt til hvile!
Og her fant vi gravsteder fra 1800-tallet, med mange navn. Den siste som ble gravlagt, som vi så, var i 2015. Og vi fikk senere vite at de som bodde i kommunen både kunne gravlegges og bisettes. Men folk utenfra, som ønsket å bli stedt til hvile her, måtte nøye seg med bisettelse.















Mange ulike "gravstener", både i stein, jern og tre.
Vi kunne lese inskripsjonene på flere av dem.



Det er en liten øy, men det var langt flere gravplasser her enn jeg har vist.
Vi går over toppen, og nedover igjen mot broen. Ingen hast - her var det godt å være!


Vi lukker porten forsiktig, og går tilbake til bilen. En vakker opplevelse. Vi anbefaler et besøk!


Vanskelig å fotografere fra veien, men her ser dere den lille øya med broen inn til området rundt kirken.


Her har det skyet litt over, men her kan du også se kirken til høyre.

Se også mitt forrige innlegg fra Strand Fjellstue. Et herlig overnattingssted.
Espedalen ligger i Sør-Fron kommune i Oppland fylke.

Vi fortsetter turen oppover Espedalen, og videre. Dere skal få nok et innlegg fra turen vår.
Hilsen Tove.